B.K.S Iyengar

B. K. S Iyengar levde frem til 20.08.2014, og var en av århundres mest kjente yoga personligheter, og grunnleggeren av Yogadisiplinen Iyengaryoga. Han var kjent for sin undervisning igjennom de siste 60 år, og regnes av mange for å være mannen bak spredning av yoga i vesten. Spesielt igjennom sitt grundige arbeid med å dokumentere rundt 250 yoga stillinger, i boken "Light On Yoga".  "Light on Yoga" er fortsatt den beste dokumentasjonen vi har og brukes aktivt i yogaundervisning verden over, selv 40-50 år etter første utgave.  

Hans fulle navn er Belur Krishnamachar Sundararaja Iyengar, også kalt Yogacharya B.K.S. Iyengar. Yogacharaya er en tiltale på en høyt respektert yogalærer.  Han aksepterte også tiltalen Guruji, som er en ydmyk tiltale på en mester.

I tillegg til 'Light on Yoga', så er B.K.S Iyengar kjent for bøker som "'Light on Pranayama' and 'Light on the Yoga Sutras of Patanjali', "Light on life", "The Tree of Yoga" og mange flere.

B.K.S Iyengar ble født 14. desember 1918, midt under den verdensomveltende influensaepidemien samme år. Iyengars mor fikk influensa under graviditeten. Man trodde først at barnet ikke skulle overleve. Den dårlige helsen fulgte ham videre, og han hadde helseplager opp igjennom store deler av barndommen sin. Han led av flere alvorlige sykdommer som Tyfus, malaria og tuberkulose.

Iyengar skal være født i byen Bangalore, men tilbragt mye av sin unge barndom i en liten landsby som heter Bellur. I Bellur var faren Bellur Krishnamachar Iyengar Scoolmaster i nærheten, og familien vokste opp på et lite landområde der dem kunne dyrke sine avlinger. I 1927 døde Iyengars far av ubehandlet blindtarmbetennelse. Dette gjorde det allerede vanskelige livet til Iyengar enda vanskeligere.

Med sin dårlige helse hadde han dårlige karakterer på skolen, og senere strøk han på en engelsktest, som var viktig for å komme videre på studier. Familien begynte å engste seg hva det skulle bli til med Iyengar, hva han skulle overleve av, når han ikke hadde noen utdannelse. Shirman Tirumalai Krishnamacharya var Iyengars svoger, og han jobbet som yogalærer og forsker for en Indisk adelsfamilie i byen Mysore. Det var arbeidet til Shirman Tirumalai Krishnamacharya som bidro til å skape den allment praktiserte hatayogastilen, som vi kjenner i dag. I 1934 inviterte Shirman Tirumalai Krishnamacharya sin svonger Iyengar til å komme midlertidig for å bo og passe på familien mens han selv var mye på reise.

Iyengar ble i Mysore og tok yogatimer hos Krishnamacharya. På den tid kunne selveste B.K.S Iyengar knapt bøye seg frem og holde på sine egne knær, og i hvert fall ikke føttene sine. Etter hvert merket Iyengar selv, at han ble sterkere og friskere av å gjøre yoga. En dag trengte svogeren Krishnamacharya en elev for en demonstrasjon, men han hadde plutselig forsvunnet. Iyengar ble erstatningen på demonstrasjonen. Han gjorde det da så bra, at han etter hvert fikk være med sin lærer rundt på yogaklasser og yogademonstrasjoner. Etter hvert fikk han undervise en kvinne-yoga-klasse som 18åring, i Pune. I frykt for ikke å være god nok, både språklig og faglig, bestemte han seg for å gjennomgå en dedikert utvikling.

Iyengar kunne gjøre yoga i opp til 10 timer pr dag. Målet var å bli en fullstendig yogaekspert. Han systematiserte som nevnt de forskjellige bitene av yogakunnskapen, som hans yogalærer hadde lært ham. Yoga var ikke så vanlig i Pune på den tiden, og hans naboer lurte på om han ikke var helt mentalt frisk. Men hans kunnskap og styrke økte.

Det var i denne perioden, at Iyengaryoga, som den disiplinen vi kjenner i dag, ble etablert.

I 1943 syntes famlien til Iyengar at det var på tide at han giftet seg. De arrangerte et ekteskap, med en 16 år gammel jente ved navn Ramani. Først nektet han noe mer enn et kort møte, men forholdet utviklet seg til et blomstrende ekteskap 13. july 1943. Ramani ble en sterk støttespiller for Iyengar sin entusiasme for yoga, og de hadde et langt og godt ekteskap og fikk seks barn. 

Iyengar hadde ikke bare medgang og en lett vei. Iyengar gikk sin egne veier og turte å stå opp for sine overbevisninger og valg. Et eksempel på dette var, at Iyengar lyttet til flere guruer og tok lærdom fra forskjellige kretser. Han mente variasjonene beriket han og hans egenpraksis. Videre observerte Iyengar, at mange av elevene også hadde helsemessige problemer med å komme inn i yogastillingene. For å lette muligheten å oppnå ønsket effekt i fra stillingene intoduserte han hjelpemidler som tau, tepper, belter og klosser for de som trengte det. Her kom erfaringen fra hans egen lange vei med sviktende helse til nytte.

Mange eldre mennesker strømmet til Iyengars yogaklasser og klarte å gjennomføre bragder, som de ikke trodde de var i stand til. Iyengar ble et levende vitnesbyrd om ideen om at yoga kan bidra til å løse alvorlige helseproblemer. Både med seg selv og sin egen helse, men ikke minst igjennom effekten elevene viste. Det begynte å gå gjetord om mange som var blitt friske og om mirakuløse helbredelser, og folk begynte å flokke seg rundt ham. Iyengar begynte å tiltrekke seg berømte indiere som studenter, inkludert filosofen J. Krishnamurti og kariolog Rustom Jal Vakil.

På midten av 1950 tallet utviklet forholdet til Rostom Jal Vakil seg til et vennskap, og det var denne mannen som utfordret og bragte B.K.S Iyengar til Europa og senere til USA for å undervise yoga. Spesielt fra 1970-tallet begynte dette arbeidet virkelig gi pay-off. B.K.S Iyengar tilbragte mye tid mellom India og Vesten.

I mens han selv var på reise for å undervise Yoga, døda hans livsledsager og kone Ramamani. I 1975 etablerte han Ramamani Iyengar Memorial Yoga Institute in Pune, til minne om sin kone som hadde vært en viktig støttespiller for han, også i hans arbeid med yogaen.